I skrivende stund føler jeg meg ekstremt som en geleklump. En lekkende geleklump. For noen har skrudd på ei kran i nesa mi samt øyne, noe som medfører at det renner konstant fra begge deler. Deilig, hva? Noen liker vel å kalle det forkjølelse, men lekkende geleklump funker vel forsåvidt det og'. Til informasjon er broren min overbevist om jeg har svineinfluensa, og tok en kjapptur inn på rommet mitt i et forsøk på å bli smittet. Da kan han jo nemlig være borte fra skolen...! Kanskje jeg i så fall skal tilby meg å smitte alle som måtte ønske det... hvem vil vel ikke bli lagt inn på et trangt isolat med feber og forkjølelse?^^
Det har seg sånn at jeg tror jeg er en superhelt som aldri går tom for energi. Først sa jeg ja til å jobbe i kafeen på Voll(en besøksgård, hvis noen lurte) søndag morgen. Senere ble jeg oppringt og spurt om jeg ville sitte barnevakt lørdag kveld, og det sa jeg jo såklart også ja til, og tenkte at jeg sikkert takla de få timene med søvn. Så naiv går det an å bli. Barnepassinga gikk faktisk utrolig fint i forhold til tidligere tilfeller, og jeg gikk lykkelig hjem klokka halv to om natta- en femhundrelapp rikere. Klokka kvart på åtte neste morgen skulle jeg gjerne ha gitt så mye for å få sove fire timer til. Men etter en kraftig selvbeherskningsrunde endte jeg opp på sykkelsetet, og jeg syntes temmelig synd på meg selv når jeg peste meg opp alle bakkene opp til Moholt.
Tro meg, å jobbe i kafe høres kanskje veldig fancy og kult og hipt og sånn ut, men det er bare imaget. Disse plussordene kan i allefall ikke beskrive den lille kjøkkenbenken jeg tilbrakte nesten fem timer bak. Takk gud for at jeg slapp å røre vaffeljernet, som har forvandlet meg til en vaffelhater deluxe. Jeg fikk i stedet prøve meg i kassa, der jeg følte meg fryktelig viktig. Tenk, jeg fikk trykke på knappene, og åpne skuffa der det nok befant seg minst fem tusen nedi... åumaigad. Moroa begynte å gå over da det ikke ble noe mellomrom mellom kundene, og jeg glemte å gi folk billetter og vekslepenger, og gjorde feilinnslag i kassaapparatet. Det verste var når en dame litt forundret informerte meg om at hun hadde gitt meg 500 kroner, og at hun gjerne skulle hatt tilbake vekslepengene. Herregud.
Når jeg på en eller måte hadde klart å frakte den halvdøde kroppen min hjem, la jeg meg bare langflat på senga og tenkte at jeg skulle ligge der for alltid. Senere så jeg film sammen med Lise, det var utrolg deilig avkobling fra alt stresset. Vi så "Den sjette sans," en av de bedre filmene jeg har sett. Noen som har sett den? Jeg trodde virkelig jeg hadde klart å gjette meg fram til den berømmelige slutten som jeg hadde blitt informert om, men da den kom ble alle teoriene mine helt snudd på hodet. Og det verste var jo at den var så utrolig logisk(hvis man kan bruke ordet logisk i en slik sammenheng) når man tenkte over det. Filmen anbefales virkelig!
Også følte man bare for å ha med et bilde som ikke illustrerer innlegget på noen som helst måte. Men noe må man da pynte opp med:)
